Bibelen i Norge

Tittelbladet i Christian IIIs Bibel, fra 1550

Det har kommet mange forskjellige utgaver av Bibelen i Norge. I denne artikkelen følger en oversikt over de forskjellige utgavene av Bibelen som har kommet ut i Norge på gammelnorsk, dansk, landsmål/nynorsk, bokmål, nordsamisk og sørsamisk. Dette er bibelutgaver som har vært lagd spesielt med tanke på Norge. For de danske og samiske utgavene, har de også vært i bruk utenfor Norge, men de har også hatt større eller mindre grader av utbredelse i Norge. I den senere tid har også bibeloversettelser til språk som vietnamesisk, polsk, spansk og andre språk blitt mer vanlige i Norge på grunn av innvandring. Bibelutgaver på slike språk er ikke tatt med i denne artikkelen, da den fokuserer på de språkene som har en lengre historie i Norge, og bibelutgaver spesielt tiltenkt det norske markedet.

Helt siden kristendommen ble innført i Norge, har Bibelen spilt en stor rolle, men det var særlig etter reformasjonen det ble gjort et arbeid for å gjøre den tilgjengelig på språk som var forståelig i et bredt lag av folket. Dette ser man uttrykk for blant annet i at det overveldende flertallet av bibeloversettelser i Norge er fra de fem hundre årene etter reformasjonen og bare noen få kommer fra de fem hundre årene før. Dette henger selvsagt også sammen med andre faktorer i samfunnet, men reformasjonen la sterk vekt på at Bibelen skulle være tilgjengelig på folkets eget språk. De senere pietistiske vekkelsene i Norge har satt fokus på personlig bibellesing, og dette har vært med på å gjøre Bibelen til en svært utbredt og viktig bok i Norge.

Enkelte bibeloversettelser har fått større betydning enn andre. For noen, som for den nordsamiske oversettelsen fra slutten av 1800-tallet, kommer dette av at de har vært enerådende over lang tid. For andre, som Bibelselskapets oversettelse fra 1930, kommer det av at det er svært gode oversettelser.

De forskjellige oversettelsene er oversatt fra forskjellige språk. Noen er oversatt fra tysk, noen fra latin og noen fra dansk eller andre nordiske språk. De aller fleste oversettelsene har brukt manuskripter på grunnspråkene gresk, hebraisk og aramaisk som grunnlag for oversettelsene. Oversettelsene har så blitt gjort etter forskjellige prinsipper, der noen har lagt vekt på å ligge tett opp mot tekstene man oversetter fra, ofte med en tung tekst som resultat, mens andre har lagt vekt på å få en godt forstålig tekst, men dermed ikke alltid klarer å formidle det som står i tekstene man oversetter så godt. Dette er vurderinger man må gjøre i alt oversetterarbeid, også i bibeloversettelse, og man finner flere varianter i norsk bibelhistorie.

Gammelnorsk: «Stjórn»

Den første gangen deler av Bibelen ble utgitt på et norsk språk, var på slutten av 1200-tallet, da deler av Det gamle testamentet ble oversatt til gammelnorsk. Denne oversettelsen ble kalt «Stjórn», som betyr styring. Oversettelsen er nokså fri i forhold til teksten slik vi kjenner den i dag. Sannsynligvis ble oversettelsen utført ved Håkon 5. Magnussons hoff. Kun to islandske avskrifter finnes i dag.

Teksten ble utgitt i Norge av C.R Unger fra 1853 til 1862, og denne utgaven skulle få stor innflytelse på senere oversettelser av Bibelen til nynorsk.

Danske utgaver 1524–1873

Det nye testamentet fra 1524.

Christian IIs nytestamente var den neste bibelteksten som kom ut i Danmark-Norge. Den ble utgitt i 1524 under navnet Thette ere thet Nøye testamenth paa danske ret effter latinen vdsatthe. Kong Christian II var på dette tidspunktet i Wittenberg der han ble inspirert av reformasjonen, og fikk igangsatt et oversettelsearbeid. Oversettelsen ble gjort av Christiern Vinter, Hans Mikkelsen og Henrik Smith, mens Melchior Lotter stod for trykkingen. Språket i denne oversettelsen er ikke godt, dansken er dårlig. Oversettelsen ble gjort med utgangspunkt i Erasmus av Rotterdams latinske bibeloversettelse av 1516 for evangeliene og Apostlenes gjerninger og Luthers tyske nytestamente for resten. Utgivelsen ble møtt med hard kritikk på grunn av dette, men også på grunn av et angrep på kong Frederik I i forordet samt et opprop mot Den katolske kirke i Danmark. Dette oppropet forårsaket at denne utgaven av Det nye testamentet forbudt i Danmark. I dag kjenner man kun til rundt 40 eksemplarer av denne oversettelsen

Christiern Pedersens Nye Testamente ble utgitt på dansk i Antwerpen i Nederlandene i 1529. Christiern Pedersens utgave av Det nye testamentet var en viktig utgivelse i arbeidet med en full dansk oversettelse. I dette arbeidet brukte han Vulgata som utgangspunkt, men lot seg også inspirere av Luthers oversettelse til tysk, den såkalte «Lutherbibelen». Pedersen var «reformkatolikk», og så det som viktig at Bibelen skulle oversettes til folkespråket. Oversettelsen er ganske fri, og språket har en hverdagslig tone. Denne utgaven ble revidert i 1531.

Christian IIIs Bibel og utgaver basert på denne

Christian IIIs Bibel slått opp på Apostlenes gjerninger kapittel 2 og 3.

Etter disse to utgavene av Bibelen, var det oversettelsen som har fått navn etter kong Christian III og utgaver som var basert på denne som ble de dominerende biblene i Danmark-Norge for en periode.

Kong Christian III stod bak den første utgaven der hele Bibelen hadde blitt oversatt til dansk. Til grunn for denne utgaven lå Pedersens oversettelse av Det nye testamentet fra 1529, en oversettelse han hadde gjort av Salmenes bok i 1531, Hans Tausens oversettelse av Mosebøkene fra 1535 og to komplette, aldri utgitte oversettelser av Bibelen, en av Pedersen og en av Tausen fra 1543. Den endelige versjonen ble sammensatt av en kommisjon av teologer, og kom ut i 1550. Et annet navn på denne bibeloversettelsen er «Reformasjonsbibelen», og den var folkebibelen i Danmark-Norge i lang tid. Den bygger i stor grad på Luthers oversettelse fra 1545, men også den lav-tyske lutheroversettelsen fra 1534 og den svenske bibeloversettelsen som har fått navn etter Gustav Vasa, har vært benyttet. Man har lagt vekt på et flytende språk, samtidig som man ville ligge tett opp mot grunntekstene. Resultatet blir regnet som meget godt. Bibelen var illustrert, og inneholdt også noen kryssreferanser. Prisen på boken var 5 daler, noe som tilsvarte en god okse eller tretti tønner rug. Av rundt 3 000 utgaver som ble trykt, skal 96 ha kommet til Norge.

En ny utgave av Det nye testamentet kom i 1558. Dette er i stor grad et opptrykk av 1550-utgaven, men i dette er også Martin Luthers fortaler til de forskjellige skriftene og et større noteapparat inkludert.

Fredrik IIs Bibel, liggende på utstilling i Stavanger domkirke.

Foto: Nina Aldin Thune

Frederik IIs Bibel ble utgitt av kong Frederik II i 1589. Det var en lett revidert utgave av 1550-utgaven, og inneholdt Det nye testamentet, slik det ble utgitt i 1558, i tillegg til Det gamle testamentet, også dette med Luthers fortaler. Man hadde også tatt med Luthers kapittelsammendrag for hvert kapittel, og en liten bibelordbok. Bibelutgaven fremstod språklig som mindre tysk enn sin forgjenger. Den hadde også gjennomgått en prosess der mange språkfeil og trykkfeil hadde blitt luket ut.

Christian IVs Bibel, knyttet til kong Christian IV, kom ut i 1633. Dette var den revisjonen av 1589-oversettelsen Resen egentlig skulle ha foretatt (se under), og det var også han som stod for oversettelsen. Man gikk nå tilbake til en lettere språkføring.

Frederik IIIs Huus- og Rejse-Bibel var i et mindre og mer hendig format enn tidligere utgaver. Den kom ut i 1670, og bygger på Luthers oversettelse fra 1545 og på de danske oversettelsene fra 1589 og 1633. Oversettelsen ble populær og kom ut i stadig nye opplag, det siste i 1802.

Resens Bibel og utgaver basert på denne

Hans Poulsen Resen

En ny oversettelsefamilie som fikk en svært viktig posisjon i dansk-norsk bibeltradisjon, var den som har fått sitt navn etter teologiprofessor Hans Poulsen Resen. Han skulle i utgangspunktet bare revidere oversettelsen fra 1589, men endte i stedet opp med å oversette hele Bibelen fra grunnspråkene. Oversettelsen kom ut i 1607 og var svært nøyaktig, men hadde et stivt og vanskelig språk, da han la seg nært opp mot grunntekstene. Han satte for eksempel ord som ikke stod i grunnteksten, men som måtte til for å gi mening på dansk, i parentes. Utgaven hadde også, for første gang i Danmark-Norge, den senere tradisjonelle inndelingen i vers. Dette gjorde, sammen med alle parentesene, at det ble et svært rotete tekstbilde. Utgaven inneholdt også mange ordforklaringer og fortolkninger i margen.

Resen var mest interessert i grunnteksten, og språket i oversettelsen blir omtalt som «hebraisk-dansk» og «gresk-dansk». Oversettelsen er svært presis, men vanskelig å forstå. Til tross for, eller på grunn av dette, fikk oversettelsen svært mange lovord da den kom. I ettertid har den derimot blitt kritisert, og den danske bibeloversetteren Tomas Skat Rørdam har sagt om Resen «at der av alle Danmarks navnkundige Mænd aldrig har været nogen, der har skrevet saa barbarisk slet dansk som han»

Hans Svane

Den resen-svaningske bibelen fra 1647. Til høyre: Forsiden til Det nye testamentet. Til venstre: Manasses bønn.

Foto: Kolbjørn Andersen 2011

Den Resen-Svaningske Bibel kom ut i 1647 og er en revisjon av Resenbibelen fra 1607. Revisjonen ble gjort av Hans Svane, og har fått navn etter begge oversetterne. Denne oversettelsen ble etterhvert den offisielle kirkebibelen i den dansk-norske kirken.

Den Resen-Svaningske Bibel i revidert utgave utkom i 1740. Denne utgaven ble brukt som grunnlag for senere opptrykk, og var den dominerende oversettelsen i Norge helt fram til de norske oversettelsene kom. Det Norske Bibelselskap utga reviderte utgaver av den i 1820 og 1830 og en utgave ble bearbeidet og utgitt av Olaus Nielsen i 1853.

Bibelselskapets norske bibler på dansk

Det Norske Bibelselskap ble stiftet i 1816 og så det som sin hovedoppgave å utgi bibler for det norske markedet. Man tenkte først og fremst på å revidere de danske utgaver som fantes. I 1820 kom deres første utgave, en revidert utgave av Det nye testamente. Denne ble kjent som «revisjonen av 1819» fordi det står «1819» på tittelbladet. Utgaven er bemerkelsesverdig, siden all tekst som antagelig ikke stod i grunnteksten ble markert med klammer. Man skiller seg også fra Textus Receptus på en del punkter, noe som var spesielt for samtiden.

Denne tradisjonen ble videreført i en utgave som kom ut i 1830, der enda flere avsnitt stod i klammer. Dette var svært uvanlig i forhold til andre kirkebibler, og ble etter hvert ansett som utålelig. I NT-utgaven som kom ut i 1848 var alle spor av tekstkritikk borte.

Det britiske bibelselskapet, som på denne tiden også opererte i Norge, gav ut to bibelutgaver for distribusjon i Norge på denne tiden. En i 1829 og en i 1834. Disse skilte seg fra de andre utgavene som ble brukt i Danmark og Norge ved at de hadde utelatt apokryfene. Lenge ble det solgt flere bibler fra det britiske enn det norske bibelselskapet i Norge.

Bibelselskapets norske Bibel. Det Norske Bibelselskap mente nå at de også måtte utgi en hel bibeloversettelse, og i 1854 kom deres norske bibel som tross navnet ikke var på norsk. Det var derimot den første norskproduserte utgaven av Bibelen. Det nye testamentet bygger på en versjonen av «den Resen-Svaningske», utgitt i 1830, mens Det gamle testamentet er etter en dansk versjon av «den Resen-Svaningske» fra 1740. Dette var den samme utgaven som det britiske bibelselskapet hadde brukt. Bibelen var, tross navnet, en dansk bibel, og fikk også stor popularitet i Danmark fram til det kom en ny dansk revisjon i 1871.

«Den skaarske revisjon» av Det nye testamentet utkom i 1873. Arbeidet er utført av presten Johannes Nilssøn Skaar. Versjonen er kjent for en sterk fornorsking av bibelspråket, og heller i en mer idiomatisk retning, altså mer fokus på betydningen av det som står i grunnteksten enn selve teksten. Man har også kuttet ut parentesene rundt ord som ikke stod i grunnteksten, men var nødvendige for å få fram meningen.

Andre utgaver

Billed-Bibel for det norske folk, indeholdende Den hellige Skrifts kanoniske Bøger ble utgitt privat i Christiania i 1840. Bibelen var illustrert med 100 bilder, og var i hovedsak basert på den såkalte «Reformasjonsbibelen».

Norske utgaver 1853–2011

Den første komplette Bibelen på norsk (inkl. apokryfene) ble gitt ut i Fredrikshald (Halden) i 6 000 eksemplarer i 1853.^{[trenger referanse]} Denne bibelen var en fornorsket utgave av en dansk bibel. På tittelbladet står det i fraktur at utgaven er «gjennomseet og korrigeret, efter en Bibel-Udgave af 1744, af Olaus Nielsen». Den første delen av Bibelen som kom ut på norsk var apokryfene. Disse bøkene «falt ut» av kanon i reformasjonen, men blir fortsatt verdsatt av de fleste protestantiske kirker.^{[trenger referanse]} I Den katolske kirke blir bøkene regnet som kanoniske. Utgaven kom i 1873, og var en prøveoversettelse, som igjen var en revisjon av oversettelsen fra 1850-tallet som aldri ble utgitt. En ny revisjon ble utgitt i 1887. I 1891-oversettelsen av Det gamle testamentet er også apokryfene med, som den første offisielle utgaven av disse bøkene fra Bibelselskapet. En revisjon ble så utgitt i 1940, før den neste oversettelsen kom i 1988. I 1994 utga Bibelselskapet igjen en bibelutgave med både de apokryfe og de kanoniske skriftene på norsk.

Landsmål/nynorsk

Elias Blix – en foregangsmann i bibelarbeidet på nynorsk.

De første norske bibeltekstene kom på landsmål, da Ivar Aasen oversatte historien om den bortkomne sønnen til det nye skriftspråket i 1859. Den første oversettelsen fra gresk til norsk som ble trykt, var «Gudspjallet aa fyrste Joladagen» i «Umskrift fraa gresk Maal av A. Chr. Bang, Prestemne» som stod i Den norske Folkeskole 9. januar 1868.

Pionerene i bibelarbeidet på landsmål var ikke Bibelselskapet, slik man gjerne skulle forvente, men en gruppe målkjempere som var samlet i miljøet rundt Det Norske Samlaget. Det var også dette forlaget som gav ut de første utgavene av Bibelen på noe norsk skriftspråk.

Arbeidet med Det nye testamentet på landsmål startet på 1880-tallet av en gruppe med oversettere. Arbeidet ble ikke drevet av det da språklig konservative Bibelselskapet, men av Det Norske Samlaget som hadde tatt initiativ til arbeidet, og fikk statsstøtte til dette. Utover 80-tallet gav de ut flere hefter med skrifter fra Det nye testamentet. Det første av disse heftene var Romerbrevet, som kom ut i 1882. I 1889 var hele Det nye testamente klart for utgivelse. Alt var da oversatt fra gresk, og det fikk tittelen Det nye Testamente. Umsett fraa den greske Grunntekst paa norsk Folkemaal og utgjevet med Statskostnad av Det norske Samlaget. Dette var den første norske oversettelsen av Det nye testamente uansett målform, det kom ikke ut på bokmål før i 1904. Foregangsmennene i dette arbeidet var statsråd og professor Elias Blix, tekstforskeren Johannes Belsheim og skolemannen Matias Skard. I tillegg var Ivar Aasen, F.W.K. Bugge og C.R. Unger med i en rådgivende komité som hjalp til i arbeidet. Som grunntekst brukte man Textus Receptus. Språket i oversettelsen bar preg av dansk syntaks, da fornorskningen i større grad gjaldt ord enn setningsoppbygning. Språket var samtidig preget av norrønt språk, og den norrøne Bibelen, Stjórn.^{[trenger referanse]}

Da landsmål ble lovfestet som likestilt med riksmål i 1892 gav Bibelselskapet ut bibeltekster på målformen. De gav ut en revisjon av Det nye testamentet i 1899, i all hovedsak revidert av Elias Blix. Han gikk så videre til å jobbe med Salmene, noe han gjorde fram til han døde i 1902. Arbeidet ble da overtatt av Peter Hognestad. Hognestad oversatte også Salomos ordspråk og Forkynneren i sin helhet til nynorsk, i tillegg til mange mindre tekstavsnitt.

I 1904 kom så Salmarne. Umsette frå hebraisk ut. Salme 1–51 var oversatt av Blix og salme 52–150 av Hognestad. Året etter kom det en utgave som inneholdt både Salmene og Det nye testamentet, før Det nye testamente med bilæte kom ut i 1908.

Alexander Seippel hadde da satt igang arbeidet med den første fullstendige oversettelse av Bibelen til nynorsk. Han gav seg i kast med Det gamle testamentet. Seippel brukte et levende og folkelig språk, og sa at språket skulle være «so folkelegt som råd var; difor satte eg meg fyr at eg inkje ville skrive ei setning som eg inkje visste eller trudde at ein norsk bonde kunde segja»

Etter som Seippels arbeid skred fram, ble bibelbøkene utgitt i hefteform. Først av Samlaget, så fra 1915 av Bibelselskapet. Mosebøkene kom i tur og orden fra 1905 til 1912, og etter dette fulgte andre bibelske bøker. Seippel har ry som en svært god oversetter. Åge Holter sier at «[i] Alexander Seippel nådde norsk bibeloversettelse det høyeste som noen gang er prestert»

Fyrebilsbibelen, som den første hele bibeloversettelsen på nynorsk ofte blir kalt, kom i 1921. Heller ikke denne gang var det Bibelselskapet som gav den ut, men Studentmållaget. Flere oversettere hadde bidratt, selv om Seippel og Hognestad hadde gjort mesteparten av oversettelsearbeidet, mens Gustav Indrebø hadde ansvaret for rettskrivingen.

Seippel fortsatte arbeidet med å oversette skrifter til nynorsk. Dette var nødvendig, da flere skrifter i Bibelen av 1921 ikke var oversatt fra grunnspråkene, men fra andre nordiske språk. Det kom derfor flere hefter med enkeltbøker oversatt av Seippel. Dette var gode oversettelser, som ble brukt også under arbeidet med 1978-oversettelsen.

«Indrebøoversettelsen» kom ut i 1938 da Det Norske Bibelselskap for første gang gav ut Bibelen på nynorsk. Oversettelsen blir ofte forkortet NO38. De gav da ut en revidert utgave av 1921-utgaven, men mye av det som var typisk for Seippels språkbruk var tonet ned for å harmonisere språket med bokmålsoversettelsen som kom ut i 1930. Oversettelsen har fått klengenavnet «Indrebøbibelen» eller «Indrebøoversettelsen» på grunn av to brødre som begge stod sentralt i arbeidet; Ragnvald Indrebø som senere ble biskop i Bjørgvin bispedømme og Gustav Indrebø som var professor i nynorsk.

Bokmål

Tittelbladet fra Bibelselskapets utgave fra 1891.

I 1891 kom den første hele oversettelsen av GT til norsk, gjort direkte fra grunnspråkene. I dette arbeidet, som pågikk i 50 år, oversatte man også Apokryfene, og da disse ble gitt ut sammen med Det gamle testamentet var dette Bibelselskapets første offisielle utgave av dem. Arbeidet med oversettelsen ble påbegynt av Wilhelm Andreas Wexels og Jens Matthias Pram Kaurin. Wexels hadde tidligere stått bak den britiskorganiserte revisjonen som kom ut i 1834. Disse to oversetterne anslo i 1842 at arbeidet kom til å ta fem år, mens det tok omtrent femti. De to leverte utkast av enkeltbøker til en revisjonskomite, som så igjen vurderte oversettelsen. I 1848 ble oversettelsesarbeidet overlatt til Ole Christian Thistedahl, som fullførte arbeidet i 1853. Komiteen som skulle gjennomgå førsteutkastet bestod stort sett av lærere fra Det teologiske fakultet: Christopher Andreas Holmboe, Carl Paul Caspari, Dietrichson og Kaurin. Det var Caspari som stod bak kapittelsammendragene for hvert kapittel. Etter som de forskjellige delene ble godkjent, kom de ut i hefter. I 1869 ble Det gamle testamente utgitt som prøveoversettelse. En ny revisjon av GT ble påbegynt i 1873 av Caspari, Dietrichson, Nissen og noe seinere Gisle Johnson. Revisjonen ble avsluttet i 1888, og en tredje revisjon ble avsluttet i 1891. Den endelige utgaven kom altså i 1891, med en «mellomutgave» i 1888.

Oversettelsen fikk blandet mottakelse. «Å, hvor jeg som teologisk student elsket denne oversettelsen!» skriver en samtidig. Andre mente det var for dårlig språk i oversettelsen, som biskop A. Chr. Bang, og Det teologiske fakultet, som stilte seg kritisk til tekstgrunnlaget man hadde valgt til oversettelsen.

En oversettelse av Det nye testamentet på bokmål ble jobbet med parallelt med dette arbeidet. Denne ble allerede i 1870 gitt til professor i NT Jacob Frederik Dietrichson, som rakk å levere noen forslag før han døde i 1879. Hans etterfølger som NT-professor, Frederik Wilhelm Bugge, fikk i 1886 i oppdrag å fullføre denne oversettelsen. Bugge, som da både måtte se over det Dietrichson hadde gjort og oversette resten selv, var en forkjemper for det norske språket. Dietrichson hadde holdt seg strengt til Textus Receptus, mens Bugge valgte eldre og bedre tekstvitner for sin oversettelse. Bugge ble så biskop i Oslo i 1893, og oversetterjobben ble da overlatt til Sigurd Odland, som igjen holdt seg tettere på Textus Receptus. De siste ti årene ble arbeidet utført av en revisjonskomite som bestod av de teologiske professorene A. Chr. Bang, Sigurd Odland og Elias Blix og språkmannen Johan Storm. I 1904 kom NT ut, som den første offisielle oversettelsen av Det nye testamentet på bokmål. Med dette hadde man for første gang hele Bibelen oversatt fra grunnteksten.

Oversettelsen ligger tett opp mot Textus Receptus, og man har forsøk å gjengi ett ord i grunnteksten med det samme norske ordet hver gang det forekommer. Tross i dette litt merkelige oversettelsesprinsippet, har oversettelsen en relativt god norsk språkklang.

Bibelselskapets 1930-oversettelse (NO30) kom, som navnet sier ut i 1930, og var en utgivelse der man hadde gått gjennom NT fra 1904, og i enda større grad GT fra 1891, og gitt de språklige revisjoner, for så å utgi disse samlet. I denne utgaven var språket enda mer fornorsket, og de to testamentene hadde fått et mer enhetlig norskuttrykk. Revisjonen ble ledet av Bang og Odland, men de fikk også hjelp av Alexander Seippel, som hadde jobbet mye med å oversette Bibelen til nynorsk. Oversettelsen følger rettskrivingsnormene av 1917, og ble stående som «folkebibelen» i over 40 år. Til tross for dette mente Eivind Berggrav, biskop i Oslo, allerede i 1939 at språket ikke var godt nok og at det burde jobbes med en ny oversettelse.

En side fra Bibelselskapets utgave fra 1891. Bildet viser starten på Jeremia, med kapittelresymé.

Det har også blitt utgitt oversettelser av Bibelen til bokmål av andre enn Bibelselskapet. Motivasjonen for, og resultatet av, disse utgivelsene har variert, men enkelte har vært viktige oversettelser.

GTMMM , eller S. Michlet, Sigmund Mowinckel og N. Messels vitenskapelige utgave av Det gamle testamentet i fem bind kom ut fra 1929 til 1963. Navnet GTMMM har utgaven etter sine opphavsmenn. Dette er en vitenskapelig utgave med tekstkritiske noter og kommentarer, og har ofte andre tekstkritiske valg enn det man finner i «folkeutgaver». Utgaven følger et idiomatisk oversettelsesprinsipp, og var viktig i arbeidet med 1978-oversettelsen.

Johan Lyder Brun, professor i NT , gav i 1945 ut Det nye testamentet i ny oversettelse. Teksten har aldri vært brukt av mange, men den ble brukt under arbeidet med 1978-oversettelsen.

Fra de katolske miljøene i Norge har det kommet ut tre oversettelser av Det nye testamentet på norsk. I 1902 kom NT oversatt fra den latinske Vulgata. Oversettelsen var gjort av presten og senere biskop Olaf Offerdahl. Denne oversettelsen ble så revidert og kom i en ny utgave i 1938. Det fulle navnet var Det Nye Testamentes Kanoniske Bøker omsatt efter Vulgata og forsynt med forklaringer. I forklaringene ble det redegjort for hvor denne vulgatabaserte teksten avvek fra de greske NT-tekster.

Gunnes' NT ble i 1968 publisert av pateren Erik Gunnes. Gunnes hadde oversatt hele NT selv, og oversettelsen ble godkjent for bruk i Den katolske kirke. Oversettelsen kom ut i pocketutgave i 1969. Gunnes var mer akademisk og konservativ i språkføringen enn Ungdomsoversettelsen som hadde kommet ut tidligere. Gunnes' oversettelse ble «nøye studert i arbeidet med NO 1978/85»

Den såkalte Acta-oversettelsen av NT kom ut i 1973, og målet var å utgi Det nye testamentet på moderne norsk. Miljøet bak denne oversettelsen var preget av folk med tilknytning til Lunde forlag og Gideons arbeid med å dele ut bibler på hoteller. Deler av dette miljøet fant man senere igjen blant dem som stod bak Norsk Bibel.

Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter.

Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter er Jehovas vitners bibeloversettelse. Hele Bibelen kom på norsk i 1996, etter at en utgave av Det nye testamentet kom ut i 1992. Oversettelsen til engelsk er gjort fra grunnspråkene, men de som stod for oversettelsen forblir anonyme. Oversettelser til andre språk baserer seg i stor grad på den engelske. Oversettelsen skiller seg fra andre oversettelser blant annet ved at Guds navn (JHWH) er gjengitt med «Jehova» istedenfor «Herren», både i det gamle og nye testamentet. Oversetterne av Ny verden-oversettelsen er imidlertid ikke alene om dette, da samme praksis er fulgt i andre bibeloversettelser som «Ny Baiboly» av Det Norske Bibelselskap, The Newberry Bible utgitt av Hodder and Stoughton samt en rekke andre oversettelser på på forskjellige språk som rarotongan, haitisk og hebraisk.

27. januar 2018 ble en revidert utgave, Ny verden-oversettelsen av Bibelen, utgitt, basert på en engelsk revisjon fra 2013. Oversetterne er medlemmer av New World Bible Translation Committee og anonyme. Den ble utgitt på norsk, svensk og dansk under et fellesmøte holdt i Herlufmagle, Danmark, som ble videooverført til alle menigheter av Jehovas Vitner i Skandinavia. Dette er en mer idiomatisk oversettelse enn 1996-utgaven.

Bibelen Guds Ord, også kjent som «den norske King James» ble utgitt av Bibelforlaget i 1997. Før dette hadde det samme forlaget utgitt NT i 1995, en oversettelse som var med i denne utgaven. Bibelen Guds Ord skiller seg fra andre norske oversettelser ved å legge den såkalte Textus Receptus til grunn for oversettelsen. Grunntekstene ellers er på hebraisk, arameisk og gresk. Oversetterne har forsøkt å bruke et språk som er lettlest men likevel ligger tett opp mot grunntekstene i betydning. En revidert utgave av Bibelen Guds Ord der språket er blitt modernisert, kom ut i 2007.

Jacob Jervell gav, på oppdrag fra De norske bokklubbene, i 2002 ut en oversettelse av de fire evangeliene i serien Verdens hellige skrifter. Denne utgaven har blitt kjent for debatten som oppstod rundt Jervells bruk av ordet Gehenna, i stedet for Helvete.

Begge målformer

Arbeidet med Ungdomsoversettelsen av NT ble startet av Eivind Berggrav som ble biskop i Oslo i 1937, og med denne posisjonen fulgte det på denne tiden vervet som formann i Bibelselskapets sentralstyre. Han mente at språket i oversettelsene fra 1930 og '38 ikke var ungdommelig nok, og han fikk dermed satt igang et arbeid for å lage en oversettelse for ungdom. Berggrav foreslo at arbeidet skulle skje i to etapper: først en rask språklig revisjon av den oversettelsen man hadde, og så en ny, full oversettelse fra grunnspråkene. Krigen forsinket arbeidet, men fra 1949 var arbeidet godt i gang, og en prøveutgave av Markusevangeliet ble utgitt i 1951. Ungdomsutgaven av hele NT på bokmål kom ut i 1959, det samme året Berggrav døde, og utgaven på nynorsk, oversatt av Ingolf Kvamen, kom i 1961. Begge oversettelsene fikk mye ros for godt språk, og dette arbeidet ble mye av bakteppet for oversettelsen som kom ut i 1978. Språklig hadde man bevisst gjort syntaksen mer norsk, noe som skiller språket fra både dansk bibelspråk, som hadde vært tonegivende fram til dette, og syntaksen på grunnspråkene. Dette gjorde at man fikk bedre norsk språkføring i denne oversettelsen enn i tidligere oversettelser.

Denne oversettelsen kom i 1975 ut som en illustrert utgave under navnet Godt nytt. Det nye testamentet for mennesker i dag. Dette var en utgave der man la vekt på lesbarhet, og den ble derfor trykt blant annet med større bokstaver enn andre utgaver. Illustrasjonene av Annie Vallotton var brukt i flere tilsvarende bibelutgaver på flere språk. Utgaven ble populær, og ble særlig mye brukt i skoler. Den kom ut i flere opplag, og ble også utgitt på nytt i 2005, da med 2005-oversettelsen av NT.

Detalj fra omslaget til en utgave av 1978-oversettelsen

Bibelselskapets 1978-oversettelse (NO78) fikk lagt mye av sitt grunnlag med ungdomsoversettelsen. Denne oversettelsen var en fullsetndig revisjon av tidligere oversettelser, og var det andre punktet i Berggravs plan. Bibelselskapet besluttet å starte arbeidet i 1954 og i 1956 la man grunnprinsippene for den nye bibeloversettelsen og startet på arbeidet. Den neste oversettelsen skulle ha et levende og moderne språk. Oversettelsen skulle denne gangen være idiomatisk, det vil si at man skulle legge størst vekt på å få fram meningen i grunnteksten, og ikke oversette ord-for-ord.

Etter som man fikk oversatt deler av Bibelen, ble det utgitt prøveutgaver. I 1966 kom Utvalg av Det gamle testamentet i begge målformer, Salmene på bokmål i 1967 og Så sier Herren. De tolv profeter, på begge målformer i 1973. Disse utgavene var med innledning og noter i teksten. Fra Det nye testamentet ble det også utgitt flere prøveutgaver, før hele Det nye testamentet kom på både bokmål og nynorsk i 1975, og hele Bibelen kom ut i 1978. Før den endelige utgivelsen i 1978 var det høringer blant predikanter, teologer og språkfolk, og enkelte endringer ble gjort i forhold til prøveutgavene. Den endelige godkjenningen ble gjort av Bibelselskapets sentralstyre som bestod av blant andre alle biskopene i Den norske kirke og frikirkelige representanter. Oversettelsen ble meget godt mottatt, og den svenske biskopen Bo Giertz hevdet at den var verdens beste bibeloversettelse. Den fikk stor innflytelse på nordisk bibeloversettelse, og var viktig når Sverige og Danmark fikk nye bibeloversettelser i henholdsvis 2000 og 1992. 1978-oversettelsen var også en av de første i verden som brukte såkalt kjønnsinkluderende språk der man på grunnteksten hadde brukt maskulint språk, men åpenbart hadde ment begge kjønn. «Brødre» ble derfor til «søsken» i enkelte tilfeller.

I 1985 kom det en lettere revidert utgave av denne oversettelsen, noe som gjør at man ofte kan se den referert til som 1978/85-utgaven.

Den foreløpig siste oversettelsen; Bibel 2011 ble lansert 19. oktober 2011. Den første delen av denne oversettelsen, NT05, kom i 2005 da Bibelselskapet gav ut NT i en ny oversettelse. I denne oversettelsen vender man tilbake til et mer konkordant språk i forhold til grunntekstene. I desember 2010 ble den endelige teksten for hele bibeloversettelsen vedtatt Denne oversettelsen har blitt gjort etter en mer konkordant, altså mer bokstavelig etter grunntekstene, enn NO78. Språket er også modernisert og man har brukt en rekke skjønnlitterære forfattere som konsulenter for å få et best mulig språk. Oversettelsesprosessen ble påbegynt i 1999, og blir fullført med en revisjon av den teksten som ble godkjent i desember 2010. Oversettelsen ble møtt med gode anmeldelser

Utgivelsen av Norsk Bibel i 1988 var en reaksjon på oversettelsesprinsippene som lå bak NO78. Hovedpersonene bak oversettelsen var Carl Fredrik Wisløff, Arthur Berg og Thoralf Gilbrant. Det var særlig tre forhold i NO78 man reagerte på: at viktige ord i norsk bibelspråktradisjon var byttet ut, at vanskelige ord og bibelsteder var blitt gjort «lette å forstå,», noe man mente gikk på bekostning av dybden i teksten, og at fotnotene i oversettelsen ikke lot Bibelen tale selv. Norsk Bibel var en konkordant oversettelse, det vil si at den lå nært opp til grunntekstene. I første omgang kom den ut bare på bokmål, men i 1991 kom NT ut på nynorsk, og hele Bibelen fulgte i 1994. Den nynorske oversettelsen er ikke ment som en selvstendig oversettelse, men som en omskriving fra bokmål til nynorsk.

Samiske utgaver 1811–

Det samiske språkområdet

Misjonærer blant samene begynte allerede på Thomas von Westens tid å oversette Bibelen til samisk. Dessverre har disse manuskriptene fra begynnelsen av 1700-tallet gått tapt.

Umesamisk

På 1700-tallet ble det i Sverige gjort arbeid med å oversette Bibelen til umesamisk. Det nye testamentet var ferdig i 1755, og hele Bibelen kom ut i 1811 under tittelen Tat Ajles Tjalog (Den hellige skrift). NT kom så i en ny utgave året etter. Denne utgaven var betalt av Det britiske og utenlandske bibelselskap, og var beregnet for samene i Sverige, Finland, Russland og Norge.

Nordsamisk

Misjonæren Isaac Olsen (1680–1730) var kanskje den første som prøvde å oversette bibeldeler til samisk i Norge. Han lærte seg samisk, og jobbet senere som lærer ved Seminarium Scholasticum. I denne perioden oversatte han noen deler av Bibelen, samt Luthers lille katekisme til samisk. Ingen av skriftene er bevart, men sannsynligvis var oversettelsene dårlige, og ikke basert på grunnspråkene men på dansk.

I løpet av 1700-tallet, gjorde mange misjonærer forsøk på å oversette deler av Bibelen, og andre religiøse skrifter, til samisk. Det aller meste av dette har gått tapt, men fra det man har tekstvitner om at eksisterte, ser man at nesten hele NT var oversatt i diverse skrifter, uten at noen av disse oversettelsene fikk større påvirkning, annet enn at de var viktige i dannelsen av det samiske skriftspråket.

Da Det Norske Bibelselskap ble dannet i 1816, var det enighet om at en samisk bibeloversettelse var viktig, og man gikk snart i gang med å finne noen som kunne stå for oversettelsen. Den første som fikk jobben, var prost Simon Kildal som hadde vært prest i Varanger og Måsøy. Han planla å begynne med Markusevangeliet, men døde før han kom igang.

Presten i Vadsø, Nils Joachim Christian Vibe Stockfleth, hadde på egen hånd gått i gang med å oversette Bibelen til nordsamisk. Han fikk i oppdrag å gjøre oversettelsen, og da han i 1827 ble sokneprest i Lebesby, kom han i tettere kontakt med samisk språk. I 1829 var det første utkastet til NT ferdig, men han var ikke fornøyd med arbeidet, og dro derfor på studietur til Danmark og Finland for å drøfte det med datidens beste lingvister. I 1836 hadde han så et nytt manuskript klart, og i 1838 kom Matteus- og Markusevangeliet ut. Hele teksten ble utgitt i 1840, i et opplag på 1400, der 600 skulle deles ut gratis. Tittelen var Hærramek ja bæsstamek Jesus Kristus åđđa testament (Vår Herre og frelser Jesu Kristi nye testamente). Utgaven var trykket med latinske bokstaver, og ikke med gotiske som det var vanlig på den tiden. Det samme året gav Stackfleth også ut 22 Davidssalmer på samisk. Oversettelsen var en stor begivenhet, men den hadde, tross grundig grammatikalsk arbeid, en del svakheter. Man så seg derfor nødt til å gå gjennom den og i 1850 kom en revidert utgave. Denne utgaven ble regnet som en meget god oversettelse i samtiden, men har senere blitt kritisert for et tungt språk og dårlig språkforståelse hos Stockfleth. En utgave av Salmene, også oversatt av Stockfleth kom så ut i 1854.

Behovet for en ny revisjon av NT kom fort opp, og Jens Andreas Friis fikk oppdraget av Bibelselskapet. Med seg, fikk han etter hvert Lars Jacobsen Hætta fra Kautokeino. Hætta satt da i tukthus på Akershus festning, dømt til døden for sin rolle i Kautokeino-opprøret i 1852. I fengselet slet han med dårlig samvittighet og lette etter trøst i Bibelen. Friis ble kjent med Hætta, og lærte ham norsk. Sammen reviderte de så Stockfleths NT, og den reviderte utgaven ble utgitt av Det Norske Bibelselskap i 1874. Oversettelsen bar preg av Hættas begrensede norskkunnskaper, ved at enkelte norske ord var misforstått og at norsk ordstilling ble tatt med inn i den samiske teksten. Friis fikk Hætta ut av fengselet for denne jobben og det var Hætta som gjorde mesteparten av oversettelsen, mens Friis var hovedansvarlig. Manuskriptet var ferdig i 1869, men på grunn av økonomiske uenigheter ble det ikke utgitt før i 1874 og da under tittelen Min Hærramek ja Bæstamek Jesus Kristus ođđa Testamenta. Ođđasist samas jorggaluvvum darogielast ja čađa geččujuvvum vuđđu-giela mielde (Vår Herre og Frelser Jesu Kristi nye Testamente. Oversatt på nytt til samisk fra norsk og gjennomsett på grunnlag av grunnteksen).

Hætta fikk så i oppgave av Bibelselskapet å oversette Det gamle testamentet og Apokryfene til nordsamisk. Jobben ble svært dårlig betalt, og skulle gjøres fra de norske prøveoversettelsene fra 1851–69. Han startet med arbeidet i 1869, og samme år hadde han ferdig tre bøker. De neste årene jobbet han med stor intensitet, og hele GT var ferdig i 1876. Da hadde han samtidig skrevet salmer. Bibelselskapet ønsket å utgi apokryfene samtidig, og gav også dette arbeidet til Hætta. Han jobbet med disse skriftene fra 1881 til 1885. De ble så revidert av Friis som ikke kom lenger enn 1. Mosebok før Bibelselskapet hadde gått tomme for penger, og arbeidet måtte stoppe. Bibelselskapet og biskopen i Tromsø stift, Johannes Nilssøn Skaar satte nå igang et arbeid med å få pengestøtte fra staten eller det britiske bibelselskapet. Friis kalkulerte med at man trengte 30 000 kroner for å fullføre jobben. Bibelselskapet argumenterte ovenfor Kirkedepartementet med at samene hadde krav på å få Bibelen på sitt språk, og at dette var en statlig oppgave, men fornorskingspolitikken stod svært sterkt på dette tidspunktet, og man fikk ikke støtte. Skaar og prostene i bispedømmet satte i gang pengeinnsamling for å få penger til utgivelsen, og i 1890 overtok Norsk Finnemisjon ansvaret for utgivelsen. Dette var en organisasjon stiftet av Skaar og to andre som ivret for denne bibeloversettelsen. Finnemisjonen fikk lov av Bibelselskapet til å revidere 1874-versjonen av NT og gi det ut sammen med GT. Hele Bibelen ble så utgitt i 1895, da med Norsk Finnemisjon som utgiver. Utgaven var en ettbindsutgave med den nye utgaven av GT og den gamle NT-oversettelsen. Bibelen kom ut i ca. 1500 eksemplarer, under navnet Bibal daihe Bassi čala, mi sistes doalla boares ja åđđa testamenta kanonalaš girjid (Bibelen eller Den hellige skrift, som inneholder det gamle og det nye testamentets kanoniske bøker). Aprokryfene ble aldri utgitt.

Fra Det Norske Bibelselskaps side ble det på 1980-tallet startet et arbeid med å utarbeide en ny oversettelse. Et resultat av dette arbeidet er at det i 1998 ble Det nye testamentet utgitt. Arbeidet ble utført av Nils Jernsletten, Per Oskar Kjølaas og Britt Rajala. Før hele NT kom ut, hadde det kommet flere hefter med bibeltekster. Disse var beregnet på skolebruk, da det var særlig fra skolekretser det hadde kommet sterkest signaler om at det var behov for en ny oversettelse. Dette er en oversettelse som er mye mer idiomatisk enn tidligere samiske oversettelser. Det vil i praksis si at man har tatt mer hensyn til samisk enn til gresk for å få et levende språk. Målet med oversettelsen var å få en oversettelse som kunne brukes i hjemmene, skolen og i kirkens liturgi i Norge, Sverige og Finland. Oversettelsen ble stort sett møtt med positive tilbakemeldinger, selv om det også kom noen kritiske reaksjoner, hovedsakelig fra læstadiansk hold.

Det gamle testamentet ble fram mot 2019 oversatt i et samarbeid mellom Det Norske Bibelselskap, Finska bibelsällskapet og Svenska Bibelsällskapet. Oversettelsen ble lansert i Kautokeino i august 2019, men allerede i forbindelse med Samefolkets dag, 6. februar 2019, ble teksten offentliggjort på internett.

Transkribering av utgaven fra 1895

Den nordsamiske bibeloversettelsen fra 1895 har fått en svært stor plass i samisk kirkeliv, og den er fortsatt i bruk blant den samiske befolkningen som behersker nordsamisk. Denne utgaven preges av et meget foreldet skriftspråk, som gjør at den er vanskelig tilgjengelig spesielt for yngre lesere. Utgaven fra 1895 var fram til 2019 den eneste komplette nordsamiske bibel.

På grunn av denne utgavens spesielle stilling i deler av det samiske samfunnet, ble det i 2009 besluttet å igangsette arbeidet med å transkribere det nye testamentet og salmenes bok fra gammel rettskriving til ny rettskriving. Organisasjonen Sámi Biibbal ble opprettet med dette som formål. Arbeidet med transkriberingen ble støttet økonomisk av Sametinget, Samisk kirkeråd, flere menigheter og privatpersoner.

Høsten 2016 ble transkriberingen av det nye testamentet og salmenes bok ferdigstilt og teksten ble trykt og utgitt.

Lulesamisk

Lars Levi Læstadius stod bak den første bibelteksten på lulesamisk

Den svenske presten Lars Levi Læstadius oversatte en stor bibelhistorie i 1843, og skapte med det det lulesamiske bibelspråket. Det nye testamentet på lulesamisk kom første gang i 1903. Denne oversettelsen var den eneste på språket før en ny oversettelse ble publisert i 2003, etter et samarbeid mellom Det Norske Bibelselskap og Svenska Bibelsällskapet.

I november 2016 startet bibelselskapene i Norge og Sverige, sammen med Sør-Hålogaland bispedømme, Luleå stift og Samisk kirkeråd på begge sider av grensen arbeidet med å oversette Det gamle testamentet til lulesamisk, noe som aldri før har blitt gjort.

Sørsamisk

Den første bibelteksten på sørsamisk ble utgitt i 1993. Bierna Bientie og Anna Jacobsen, begge sørsamer, hadde da oversatt Markusevangeliet, og dette ble utgitt av Bibelselskapet under tittelen Jupmelen rijhke lea gietskesne (Guds rike er nær). Dette var et vanskelig arbeid, da det er et relativt lite skriftspråk, og man ikke hadde noen særlig hjelp fra tidligere oversettelser. Man måtte derfor lage mange ord og uttrykk. Planen var å oversette fra NO78/85, men det viste seg å være lettere å oversette fra gresk. Dette gjør at teksten står for seg selv, uten å være knyttet til den norske tradisjonen.

Samtidig med den skriftlige utgaven ble det også gitt ut en lydbok der teksten var lest inn av Jacobsen. Denne utgivelsen ble relansert i 2016, men denne gangen på CD i stedet for kassett som utgivelsen kom på i 1993.

Dette var den eneste oversettelsen på dette språket, før International Bible Society gav ut en barnebibel på sørsamisk i 1999. Det Norske Bibelselskap, Svenska Bibelsällskapet, Nidaros bispedømme og Svenska kyrkan samarbeider nå om å oversette bibeltekster til sørsamisk.

I desember 2009 publiserte Bibelselskapet oversettelser av flere bibeldeler til sørsamisk som prøvetekster på selskapets nettsted.

I 2018 ble alle bibeltekster som blir brukt i tekstrekkene til Den norske kirke og Svenska kyrkan utgitt på sørsamisk. Dette ble regnet som et svært viktig skritt på veien mot en fullstendig bibeloversettelse. Dette var en videreføring av arbeidet som ble markert da de norske og svenske bibelselskapene 2015 i en fellesgudstjeneste i Funäsdalens kyrka feiret at 170 sider med bibeltekster på sørsamisk var klare til bruk. Arbeidet hadde da pågått i ti år. I forbindelse med Samefolkets dag i 2019 ble både de sørsamiske teksten og Det gamle testamentet på nordsamisk gjort tilgjengelig på internett.

Se også

• Danske bibeloversettelser
• Bibelen på svensk

Litteratur

• Luk – Det nye testamentet revidert, Det Norske Bibelselskap, Oslo, 2005, ISBN 82-541-0605-3. Forord om prinsippene bak Bibelselskapets nyeste oversettelse.
• «Bibeltekst i Vest-Europa og Norge» av Terje Stordalen i Reidar Hvalvik/Terje Stordalen, Den store fortellingen., Det Norske Bibelselskap, Oslo, 1999. ISBN 82-541-0545-6. Side 51-64.
• «Det Norske Bibelselskap og oversettelse av Bibelen til Norsk» i Den store familiebibelen, Kunnskapsforlaget, Oslo, 2003. ISBN 82-573-1400-5. Side XV-XVII
• Dagfinn Rian, «Norske bibeloversettelser – sett på bakgrunn av dansk-norsk bibeloversettelsestradisjon» i Bibel og bibeloversettelse, Tapir forlag, 1995, ISBN 82-519-1206-7.
• Per Oskar Kjølaas, Bibelen på samisk. En bok om samisk bibeloversettelse, Det Norske Bibelselskap, Oslo, 1996 (2. utg.). ISBN 82-541-0426-3
• Oluf Kolsrud, «Bibeloversætteren Christian Thistedahl 1813 - 1876», Christiania 1913[1]

Eksterne lenker

• (en) Norwegian bibles – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Bibelen.no – Bibelen på bokmål, nynorsk, nord- og sørsamisk. Bibelselskapets oversettelser fra 1930 og framover.
• Biibbal.no - Bibelen på nordsamisk
• Kirkehistorisk tabell Oversikt fra NLA.
• Ulike norske og utenlandske fulltekstutgaver av Bibelen som kan lastes ned

Autoritetsdata